Høsten 2020 dro det seg til. Etter at Per og jeg hadde kalkulert hvor mange runder vi hadde på Totenåsen, kom vi til at Per hadde 17 og jeg hadde 15. Vi hadde brukt Totenåsen som arena for rolige langturer, men på et eller annet tidspunkt ble det spørsmål om hvem som hadde flest, og da tente det konkurranse-instinktet til både Per og meg.
Uheldigvis strakk han frem hånda og sa "Jammen da vant jeg da?!" på stillingen 17-15, og det hadde dagene før falt store mengder snø - vi snakker 50-80 cm. Dette syntes jeg var en uakseptabel situasjon, og det ble ingen handshake. På XXL førte de et brukbart utvalg truger og etter å ha investert rotet jeg meg utpå åsen og startet den lange turen opp bakkene mot Holokampen. Etterhvert fikk jeg klort meg til 19 turer med Per på samme antall, og i broderlig ånd gjorde vi tur nr 20 sammen. Vi prøvde også en neste tur, men på Holokampen var været så elendig dårlig med snø og dårlig sikt. Vi valgte å bryte turen, gå til Hongsætra og komme unna med livet i behold. Godt mulig vi kunne klart turen, men det så slett ikke bra ut. God beslutning.
Det ble også tidlig klart at store snømengder tidlig hadde tatt knekken på mye skog. Løypa gikk rundt mye vindfall og turen ble ikke mindre krevende av den grunn.
For den som ikke har gått truger i løssnø i motbakke, eller muligens bare brukt do-truger i 30 meter oppgått spor frem og tilbake, kan jeg opplyse om at 14 km og 550 høydemeter i djupsnø uten bunnfeste er ubeskrivelig tungt. Innimellom glir trugene ned langs småbusker under snødekket og låser seg mot grenene, nesten umulig å komme løs. På flere turer måtte vi gå opp deler av løypa, snu og komme tilbake neste dag. Etterhvert gav snøfallet seg og vi fikk tråkket opp en ganske brukbar løype over hele traseen. Ikke minst hjulpet av et økende antall truge-entusiaster som holder løypene oppe.
Lørdag 9 januar er jeg heldig med et bilde på veien ned fra Holokampen:
Løypa
Området det er snakk om ligger vest av Torsætra på Totenåsen. Vi parkerer ved Skjeppsjøen og går opp til Holokampen på ca 800 moh. Deretter går det flatt og småkupert inn til Rausteinhytta. etter å ha rundet hytta fortsetter vi sørover før vi bryter nord igjen ved Tjuvåskampen. Her er det vidt utsyn vestover, og kan se Jotunheimen og til og med Gaustatoppen på en klar dag. Høyeste punkt er ca 820 moh. Deretter fortsetter det ned bratte berg til Hongsætra, deretter skiløypa videre før vi knekker høyre og tar stien ned til Skjeppsjøen igjen. Turen er på ca 13.8 m og er på omlag 550 høydemeter, altså en ganske tøff tur. På tørt og godt underlag tar turen 1:50, mens i djupsnø og truger har vi vært oppe i 4 timer på turen!
Regler
Vi kom ganske raskt frem til at vi måtte ha definerte regler for prosjektet, og at det måtte foreligge klare kriterier for hva som skulle telle som godkjent runde og ikke. Gjennom høsten 2020 ble hovedprinsippene klare:
- Start og mål på Skjeppsjøen, gyldig rute via Rausteinhytta, Tjuvåskampen og Hongsætra eller omvendt rekkefølge.
- Innrapportering av tur må skje direkte etter fullført runde. Å samle opp turer og innrapportere flere i samme rapport er ikke tillatt.
- Gyldig fremdriftsmiddel er sko eller truger. Ski, sykkel, kjelke eller andre mekaniske, hydrauliske eller glidende innretninger er ikke tillatt.
- Konkurransen starter 1. januar 2021, og varer ut kalenderåret.
Vinteren
Jeg kom godt i gang, og hadde innen 4 januar allerede 4 turer i banken. Men Per var våken og fulgte tett på. Vi fikk mange fine turer på godt trugeføre, det kom godt med snø allerede i November. Vi hadde en spesiell tur i mars, der Per klarte å kløyve øre på en pinne som stakk ut fra en granlegg på vei ned av Tjuvåskampen. Det så stygt ut, men med en buff og litt papir så ble det hele mindre dramatisk enn det kunne se ut til. En utfordring med trugeløyper er at de flytter seg med snøfall og den forrige som går i sporet, så i bratt og ulendt terreng gjelder det å passe på. Dette fikk jeg erfare en mørk kveld på vei ned fra Hongsætra, og underlaget svikter under meg - akkurat der hvor det er brattest ned i bekkegjelet. Har utrolig flaks og stopper på en tømmerstokk som ligger akkurat der den skal. Kunne blitt stygt men det gikk heldigvis bra.
Våren
11 April er status 28-28, dvs likt mellom Per og meg. To dager senere kommer det godt med snø, og det ser igjen slik ut på Totenåsen:
21 april gjør jeg et nytt forsøk, men snur på Holokampen. Været fra nord treffer bra på dette punktet og erfaringsmessig blir det vanskelig å finne løypa i retning Rausteinhytta, selv om vi har gått her mange ganger. Better safe than sorry - jeg snur og går ned til bilen igjen.
I mai ble snøen håpløst råtten og umulig å gå på, kanskje med unntak av turer tidlig på morgenen. Etterhvert som snøen smeltet ble det tydelig hvor mye vindfall som lå over løypa. Utover sommeren ble heldigvis mye av dette ryddet unna, og det ble igjen mulig å følge løypa.
31 mai er stillingen 37-35 i min favør.
Sommeren
Få en god start i juni, og 9 juni har jeg allerede sikret 44 turer mot Pers 36. i mellomtiden har Per og Vidar startet innsamlingsaksjon for kreftsaken og planlegger allerede deltagelse i ultraløp i Valdres for å skape blest om saken. Flott initiativ! Vi begynner samtidig å planlegge et ultraløp på Totenåsen i juli, der både Per og Vidar henger seg på.
Vi bestemmer også at startavgiftene for både ultraløpet og en frivillig sum pr gjennomført runde skulle gå til https://www.sammenmotkreft.no/
20 juni står det 52-38 i min favør. Per er opptatt med trening og forberedelser til Valdres-løpet! På dette tidspunktet foreslo jeg et enkelt Totenås-O-Meter for å holde bedre oversikt over status. Per er ikke like imponert.
Totenåsen ultra
Vi er en liten gjeng på 8 stykker som starter kl 6 om morgenen. Deltagere fra både Totenås-gjengen og Gjøvik. Etter 5 runder og 75 kilometer triller Vidar og jeg ut fra Skjeppsjøen helt ferdige. Hvis noen hadde klart 6 runder ville det vært Vidar som var virkelig sterk. Dette var en av årets varmeste dager med opp mot 30 grader. Undervurderte varmen og hadde for lite væske. Per og Vidar hadde utplassert drikke ved Hongsætra, en god strategi.
Etter ultraløpet mister jeg litt motivasjonen, blir ganske lei hele Totenåsen. Jeg har 76 turer, Per har 52 og ledelsen er i det store og hele både stor og trygg. Men Per kommer i siget igjen, og rapporterer inn turer jevnt og trutt i ukene som kommer.
Høsten
Per driver på og rapporterer turer rett som det er. det er ikke før i midten av oktober jeg finner motivasjon til å møte utfordringen. Det skal samtidig nevnes at Harald - en kompis av Per - er kommet i siget og etterhvert kan rapportere inn mer enn 15 turer - i seg selv et imponerende resultat av en nybegynner på åsen!
Den 12 oktober er status 76-68 i min favør. Marginene har krympet faretruende! Men til tross for mye taktisk turplanlegging får vi tid til noen felles turer. Det blir også avtale at vi skal ta tur nr 100 sammen, siden det er bred enighet om at ingen kommer til å gi seg og at det beste resultatet for egen helse og pårørende er - REMIS.
Finale
23 November når Per 99 turer, og to dager etterpå fullførte jeg den nest siste. Det var dermed klart for grand finale og jubileumstur. Det ble gjort visse forberedelser på hver kant, og på søndag 28 November gikk Per, Harald og jeg ut fra Skjeppsjøen.
Stikkord fra jubileumsturen:
- Fellesbilde på Tjuvåskampen
- Feiring på Rausteinhytta med marsipankake og kaffe. Takk til Toten-Troll!
- Overrekkelse av diplomer
- Hederlig omtale til Harald som har rukket 22 turer i år
Oppsummering
Vi har hatt mye moro med dette prosjektet som virkelig har fått oss ut av sofaen. For egen del har formen definitivt blitt bedre gjennom året. Hver tur har vært forskjellig, nye årstider, forskjellig vær og ikke minst forskjellige tanker og følelser gjennom året. Noen av turene har vært utrolig vakre. Det kan virke merkelig å gå samme runde gjennom et helt år, men kanskje må man nettopp det for å oppdage det som er aller vakrest i livet? Det er ihvertfall noe å reflektere over.
