Rondane 2-dagers

Etter en natt på hytte ved Putten Seter startet Haavard og jeg i rolig tempo på den 5 km lange grusvegen mot Høvringen. Med lett oppakning som kun inneholdt det aller mest nødvendig: skifteklær, en solid matpakke, en neve Snickers og New Energy-sjokolade, litt drikke og en SPOT II GPS meldingssender (se tracket her).

Fra Høvringen fulgte vi stien rake veien nordover i stigende terreng. Terrenget ble mer og mer karrig og tåka lå tungt nedpå der vi passerte Sletthøe (1576m). Her var det en trolsk stemning der vi tidvis bare kunne skimte en eller to varder videre. På nordsiden av Sletthø passerte vi de første snøområdene som kunne forseres uten å synke særlig nedi.

Løypa dreide nordøstover og gikk etterhvert over i flatere terreng og tilslutt falt det nedover mot Skortbekken. Lite bruer i distriktet og det var bare å krysse bekken med vann til anklene. Friskt til å begynne med men det ble fort lunkent igjen. Vi hadde nå vært ute i drøye tre timer og fant ly i ei verkstedbu i steinbruddet under Storrvassberget der vi tvang i oss et par brødskiver hver. Relativt sur vind og tynn løpebekledning gjorde at man fryser bare sekunder etter at man har stoppet å løpe...

Opprinnelig plan var å løpe inn til Grimsdalshytta drøye timen lenger mot nord, før vi satte kursen mot sørvest for å nyte en bedre middag og fasilitetene på Dørålseter. Steinbruddet - Grimsdalshytta - Dørålseter er omlag 8,5 timer i gangfart - ca dobbelt så raskt i løpefart. Etter nesten 3.5 time begynte vi å kjenne kjøret, og valgte å kutte ut Grimsdalshytta til fordel for Haverdalseter som ligger bare 5 km lengre øst.

Som sagt så gjort og vi luntet i rolig joggetempo langs grusveien i retning Haverdalseter. Den lille dalen åpnet seg gradvis, og det var svært så vakkert og vent idet vi skrådde over havnehagen på Haverdalseter og ble tilbudt kaffe og vafler. Jommen hadde de ikke kald Cola også. Er ikke særlig til Cola-drikker, men der og da var det aldeles ok. Polarklokka sa at vi har vært i bevegelse i nesten 4 timer.

Etter rasten fortsatte vi videre østover. Store deler av Haversdalen skulle forseres før vi kan stikke sørover gjennom Dørålsglupen. Vi løp rolig langs Haverdalsåi, måtte gå i de mest kronglete partiene i bjørkeliene. Møtte et parti på 4 turgåere som med dårlig skjult indignasjon betraktet de minimale sekkene våre og ansiktsuttrykkene avslørte skepsis til at vi var riktig vel bevarte. Slike uforutsette samtaler drar opp snitttiden pr kilometer til uakseptable nivåer, og snart var vi på vei igjen. Etterhvert fant vi brua over elva (denne er stri og fullstendig uaktuell å vade) og klatret over.

Dørålsglupen er et trangt skar som forbinder Haversdalen med Dørålsdalen, og skal ta 2.5 timer i gangfart. Vi klarte turen på 1:15 og så snart Dørålseter under oss. Dagsetappe 42 km. DNT er et genialt konsept, og etter dusj (bare 1 tånegl i manko) med forfriskninger kan vi nyte en treretters med enda flere forfriskninger.

Advarsel ved mynttelefonen på Dørålseter

Dagen etter våknet jeg tidlig - kroppen gjør smått vondt på merkelige steder. Kanskje ikke rart etter 6.5 timer i bevegelse dagen før. Det meldte godværet denne dagen lar vente på seg - det er en kald motvind idet vi forlot Dørålseter og fulgte elva Døråla sørvestover. Kroppen kjentes helt ok ut. Etter bare et par kilometer var de tørre og varme skoene en saga blott i en iskald elvekryssing. Vi forlot T-merkede stier for å komme inn Langholet - planen var å klive over øst for Steet og kanskje ta med en topp eller to.

Etter bare en time kjente jeg at venstre kne ikke hang med - en til nå ukjent smerte på utsiden av venstre kne. Begynte å gå for å avlaste kneet, men smerten ble sterkere for hver stopp og forsvant noe når jeg holdt meg i bevegelse. Løping var utelukket. Ikke bra. Vi var fortsatt midt inne i Rondane, og en retur til Dørålseter virket både uheroisk og lite praktisk. Så jeg fortsatte.

Langholet er en uhorvelig lang u-dal som består av stein. I alle størrelser. Hoppet og hinket bortover mens vi så en stein- og snøkledd vegg som sperret dalen i sør. Haavard hadde vært her før og bekreftet at joda - det er der vi skulle over. Kom etterhvert til foten av brattveggen og spiste niste og drakk saft i en ufyselig kald vind før vi startet klyvingen. Måtte etterhvert krabbe på armer og bein for å komme opp på toppen (ca 1800m?). Et kaldt, men vakkert syn møtte oss på toppen der vi fikk se store deler av Rondane i sol.

På sørsiden var det le og mer trivelig, men nedstigningen på sørsiden gikk med museskritt i et stupbratt terreng på et latterlig dårlig underlag av løse steiner og grusmasse. I bunnen måtte vi forsere nok en kilometer med grov kampestein før vi kunne ta oss ut av Kaldbekkbotn og skjære sørvestover i retning av Peer Gynt-hytta. Endelig kom sola også.

Etter 5 km nådde vi Peer Gynt-hytta som dessverre ikke var åpen enda, var kraftig sugen på en god kopp kaffe. Kneet gjorde nå såpass vondt at jeg valgte å ta den korte veien rett vest mot Høvringsvatnet mens Haavard fullførte frem til Putten og hentet bilen. Etter 50 minutter i svært rolig tempo kom jeg frem til Smuksjøster ved Høvringsvatnets bredd. Her ble jeg møtt av kvinner i bunad, og var meget fornøyd med mottagelsen. Etter å ha bukket meg gjennom resepsjonen forsto jeg at det pågikk et bryllup og at presangene på gavebordet ikke var til meg. Kjøpte en forfriskning til trøst og satte meg i solveggen og nøt livet mens jeg ventet på Haavard... Dagsetappe snaut 30 km.

SPOT II fungerte glimrende, og viser gode egenskaper selv i bratt norsk fjellterreng. Klarer stort sett å melde posisjonen hvert 10de minutt. Slekt og venner fulgte med og kunne følge oss gjennom de to dagene. Se kart på http://bit.ly/freskspot2. Det er helt klart en ekstra trygghet å ha en slik enhet med seg i sekken - skulle uhellet være ute så har man en god sjanse til å bli funnet. SPOT II er enkel å bruke, slår på om morgenen (en knapp), aktiverer Track Progress dersom du vil (en annen knapp) og legger den i lomma eller i topplokket på sekken. Lett å betjene - lett å bære. Anbefales!

Alt i alt var dette en meget positiv opplevelse og frister til gjentagelse. Kneet er på bedringens vei - det samme er en sinnsyk stølhet i begge bein - særlig fotbladene. Neste gang blir det noe kortere dagsetapper - og lengre pauser underveis.