Norseman 2012

Norseman er ikke en konkurranse, men en tilstand. Fra jeg fikk plass i november har det meste av trening og forberedelser vært med tanke på konkurransen. Har siste 12 månedene trent ganske nøyaktig 525 timer. Løp, svøm og sykkel. Har unngått skader og hælproblemet mitt –  har blitt gradvis mindre gjennom hælinnlegg. Målsettingen har vært svart t-skjorte, og sub 15 timer.

Dette er Norseman:

• 3800 meter svømming i Hardangerfjorden
• 180 km sykkel fra Eidfjord til Austbygde i Telemark
• 42 km løp som ender på Gaustatoppen 1883 moh

På utstyrsfronten sto det stått mellom temposykkel og racer med bøyle, og jeg gikk for det siste. Planen var å flytte Ultegra-gruppa over på ei lettere ramme, og det endte opp med å overta ei Merida-ramme fra Martin. Intersport på Gjøvik hadde ei 105-gruppe liggende. Med Reynolds karbon-hjul og min gamle tempo-bøyle følte jeg at utstyret var på plass. Fikk bare et par småturer med sykkelen, men følte ikke det var noe stort hinder.

Jeg sa at Norseman er en tilstand. Det er ingen overdrivelse. Siste par ukene gikk i forberedelser døgnet rundt. Alt annet enn Norseman var forstyrrelser. Og da må man starte å tenke på nytt. Hva skulle man ha med? Hvor mye klær? Hvor mye reserveutstyr? Det ble pakket, veid og beregnet. Tilslutt endte jeg opp noen kasser jeg var fornøyd med, og som jeg mente mannskapet kunne håndtere:

• Plastpose med svømmeutstyr
• T1-kasse
• T2-kasse
• Mat-kasse
• Klær-kasse
• Verktøy-kasse
• Bruskasse med drikkeflasker

Lørdag morgen kjørte vi fra Gjøvik til Eidfjord via Gol og møtte den magiske stemningen. ”Vi” er Elin, Ketil og meg selv, de to førstnevnte som frivillige til å følge meg på denne absurde reisen. Mamma og Pappa hadde planer om å møte meg på Geilo, og jeg antydet 10:00 som passeringstid. Prøvde å følge med hvordan det gikk med Jo-Ørnulf som kjørte på lørdagen, men live-oppdateringen på nxtri.com var treg og mobilnettet vill ikke ha internett-trafikk.

I Eidfjord møtte vi Øyvind og Jørn fra Sandefjord. Øyvind er en venn helt tilbake fra studietida, vi har fløyet mye seilfly sammen og det var Øyvind som i 2005 fikk meg med som support i hans første Norseman. Han har etter dette vært med på samtlige og 2012-utgaven ville bli hans åttende Norseman.

Etter middag bar det tilbake til hotellet. Dobbeltsjekket utstyr, og var i seng før kl 21. Var spent, men etterhvert kom en urolig søvn.

Morgen

Våknet halv to, og slumret frem til klokka ringte 0155. Tror jeg fikk 3.5 time søvn – over all forventning. På med 2XU-leggings og triathlondrakt. Spiste frokost med 4 brødskiver, juice og kaffe. Så trillet jeg sykkelen ned til kaia. Var veldig spent. Sjekket inn sykkelen og T1-kassa i mørket med hjelp av Elin og Ketil. Så sto vi på kaia og så ferja komme sigende i mørket...

Svøm

Stemningen på ferja var rolig men fortettet. Det var spente, konsentrerte ansikter overalt. Jeg fullførte første arbeidsoppgave som var å spise en banan. Det gikk lett. Gikk på toalettet 3 ganger, og det var ikke så lett. Vaselin på ansikt og føtter. På med drakt, neoprensokker og hette.

Så sto vi på dekket. Gummimennesker med gule svømmehetter. Baugporten åpnet, og vi ble oppfordret til å gå i vannet. De første hoppet uti, og jeg fulgte etter med små skritt. Nådde kanten. Skrekk – jævlig høyt, men måtte hoppe. Neppe det mest stilfulle hoppet. Plask. Gikk under og kom opp igjen. Fy så kaldt! Svømte den korte avstanden bort til kajakkene. Kjente det var medstrøm, måtte kjempe for ikke å sige mot Eidfjord. Kajakkmenneskene skrek og prøvde å holde oss på riktig side av kajakkene.

Etter noen minutter lød sirena på ferja. Kaos brøt løs. Folk over og under. Heldigvis hadde jeg vært med på triathlon tidligere og visste at det ble roligere etter en stund. Etablerte en rolig rytme, og kjente at jeg hadde kontroll på crawlinga. Det kalde vannet ble gradvis mindre og mindre problematisk. Snart var det bare meg, vannet og lysene i Eidfjord langt der fremme.

Svømminga var ikke midt ute på den store fjorden som jeg hadde sett for meg, men gikk langs land. Av og til utnyttet jeg svømmere som krysset foran meg, men svømte mest alene. Fikk et skikkelig slag midt i ansiktet midtveis. Men dette var ikke tid og sted for konfrontasjoner.

Etter en stund så jeg bålet på stranda som markerte rundingsbøya. Rundt bøya kom vi inn i iskaldt vann. Jeg har aldri svømt i så kaldt vann noen gang. Rundet bøya og tok sikte mot kaia i Eidfjord. Ikke langt igjen. Svømte langs kaia, nesten under den. Så nitti-grader høyre jeg så mål. Noen få tak så var jeg inne og ble støttet opp i stående. Sjekket tida: 1:15 – veldig bra!

T1

Ropte på Ketil, fikk kontakt og ble leid opp i T1. Ketil kommanderte meg ned på rygg og fikk skrellet av våtdrakten. Fikk hjelp til å få på sokker og sko. Drakk en Fresubin, men brødskiva jeg hadde planer om fikk komme senere, jeg orket ikke tanken engang. Tok med to skiver på lomma, og var raskt ute på sykkelen. Så langt så godt!

Sykkel

Ganske umiddelbart ble jeg passert av folk med vesentlig høyere fart, men det bekymret meg lite. Jeg skulle kjøre mitt eget løp. Det var magisk å sykle gjennom tunellen lyst opp av fakler. På grunn av  ras måtte vi sykle deler av Måbødalen på hovedveien, og vi fikk en tunell med dårlig lys og eksos. Jeg stridrakk sportsdrikk med mål om å tømme en flaske før Vøringsfossen, der jeg skulle få en ny.

Men på Vøringsfossen var det ingen mannskap. Syklet videre, og fikk gitt beskjed om at jeg hadde passert. Fikk en ny flaske sportsdrikk etter noen kilometer.

Det gikk greit opp til Dyranut, men det begynnte å bli kaldt, særlig på beina. Burde tatt skoovertrekk fra start. Nådde Dyranut på under to timer, og fikk vindjakke. Ba om å få skoovertrekkene på neste stopp.

Over Hardangervidda gikk det fint i svak medvind. Fikk support noen ganger der det passet i oppoverbakker og med parkering. Skoovertrekkene hjalp bra.

Ned mot Geilo var det medbakke. Passerte sjekkpunktet som planlagt - nøyaktig kl 10:00. Mamma og Pappa sto og heiet, og så meg passere på noen sekunder. De ble med oppover bakken og vi fikk en liten prat på toppen, og jeg fikk cola og banan. Deilig!

Ketil gir info til pårørende

Bakkene forløp likt. Kastet jakka og vannflaska i bunn, syklet opp med kun sportsdrikk. Fikk igjen jakke og vannflaska og tilbud om mat på toppen. Var nysgjerrig på plasseringen min. Ketil sa jeg var nr 134 på Geilo. Hmm. Følte at cutoffen på 160 deltagere for svart t-skjorte var truet. Det ble tungt og negative tanker kom.

Møtte Imingfjell. Tungt. Klatret oppover i letteste gir. Stivnet i ryggen og måtte opp å stå. Det var også tungt. Prøvde 20 tråkk sittende, 20 stående. 30-10. Alt var tungt. Men det gikk oppover, og vegatasjonen endret seg fra skog til fjell. Snart var jeg oppe. Men visste at Imingfjell var en luring. Det var langt til nedoverbakkene mot T2.

Ketil kommanderte meg til å spise, det var 2.5 t siden jeg har fått i meg noe særlig, sier han. Haha, han overdrev, den luringen. Men vi stanset, og jeg fikk lårkrampe idet jeg gikk av sykkelen. Ketil tøyet og jeg skrek. Det hjalp. Spiste litt, men slet fælt med brødskivene. De ville ikke ned i halsen. Men vann hjalp. Sportsdrikk var ekkelt, alt søtt var ekkelt.

Så skulle flatene over Imingfjell forseres. Det gikk fint. Ingen stygg motvind. Bikket over kanten samtidig som regnet begynte å hølje ned.

Utforkjøringen mot T2 likte jeg ikke. Hadde fått melding om at det var glatt. Karbon-felgene gav nesten ingen bremseeffekt i sprutregnet. Kjørte svært forsiktig nedover gjennom hårnålssvingene. Kom inn i Tessungdalen, medbakke og elendig asfalt. Hoppet og spratt. To ganger slo bakhjulet ut når jeg kjørte rett frem! I tillegg var det hissig trafikk bakfra som gav små valgmuligheter til å velge spor. Denne seksjonen av Norseman-løypa mislikte jeg sterkt.

Til min overraskelse sto Ketil og Elin og heiet på 170 km! Krise - de burde jo vært i T2 og forberedt! Min feil – hadde glemt å snakke om denne lille detaljen. Kommanderte de videre, og de rakk akkurat inn i T2 før jeg var der.

Løp

T2 gikk som en drøm, la meg ned og fikk påmontert sokker og sko av mitt supre mannskap. La ut på løpinga og hadde overraskende gode bein! Ikke Pinoccio-beina som jeg får på olympisk distanse. Åpnet på 5:11 min/km de første kilometerne. Tok igjen 3-4 løpere ganske raskt. Barneskirenn!

Ble tørst, men hadde ikke tatt med flaske ut fra T2. Det tok lang tid før support er på plass ved 4-5 km (de mener selv de ikke gikk så lang tid). Ble gretten. Prøvde ulikt drikke, men magen orket ikke sportsdrikk. Vann og dau cola fungerte. Redbull også. Spiste en energybar. Et par løpere der foran kom ikke nærmere. Snakket med en engelskmann som er med for niende gang med svart t-skjorte hver gang. Bare jeg holdt meg foran han skulle det gå bra ble vi enige om.

Snart hadde jeg løpt 25 km og var  i bunnen av Zombie Hill. Som nr 127. Budsjettet hit var 2.5 time, og jeg lå noen minutter foran. Nå begynte moroa. Møtte Elin som ga meg banan og saft.

Prøvde noen løpesteg. Bakken var for bratt til å løpe. Gikk og fikk vekselvis følge av Elin og Ketil. Fikk en hyggelig prat med tips om spisesteder ved Garda-sjøen av en danske som hadde større fart enn meg. Ketil underholdte oss med en utfordring:

Mellom Bergen og Oslo er det 53 mil. Hvis to tog starter fra hver sin ende, og det ene toget har fire ti-minutters stopp – på hvilket punkt møtes togene hvis begge kjører i 30 km/t?

Helsikkes fyr. Men det fikk tiden til å gå.

Var snart på det magiske cut-off punktet ved Gaustablikk. Fikk passere uten spørsmål. "Jammen skulle det ikke være legesjekk her da?", spør jeg. "Jo, men du ser så sprek ut at den er bestått", sa de. Javel.

Får vann og hvetebolle. Den glir ned etter å ha blitt bløtt i vann. Flott – superenkle kalorier uten å måtte sloss for å få de ned. Labber videre med vissheten om at den svarte t-skjorta er sikret.

Det brenner under beina. Stoppet og fikk lagt på Compede på et par steder. Det hjalp ikke. Support kjørte til Stavsro mens jeg løp de siste kilometerne. Mindre smertefullt å løpe enn å gå.

Ved Stavsro var sekken er klar og vi gikk opp i fjellet. Både Ketil og Elin ble med. Masse folk som heiet og gav støtte. Takket alle sammen. Spurte alle hvor lenge det var igjen, og estimatene sprikte vilt. Men gav oss et inntrykk.

Møtte Per og Amund som fortalte om Vidars flotte prestasjon på 12:18. Fantastisk! Han hadde løpt opp hele bakken. Gutta tok bølgen mens jeg presset på. Folk heiet. Ketil og Elin tenkte for meg. De gav meg drikke. Pushet meg. Jeg bare gikk.  Ketil ville ha meg under 14:30. Han var gal. Tiden fikk blir det den blir tenker jeg. Men orket ikke diskutere. Men vi skulle opp sammen, alle tre. Det bestemte jeg meg for. Møtte Jørn og Arve fra Sandefjord som jeg har vært i Marcialonga og på sykkeltur med tidligere. De heiet og gav energi.

Så gikk vi videre, enda høyere. Toppen nærmet seg. Snart var vi ved steinhuset, men det var ikke det første huset vi skulle til, det er det andre noen meter lengre opp. Så var vi der – gikk over mållinja. For en følelse. For en utladning. Det tyngste jeg har gjort noensinne. Og den følelsen ved mållinjen kan bare oppleves. Tida ble 14:41:58 og målet er nådd.

Så gikk vi inn på kafeteriaen, og jeg fikk verdens beste tomatsuppe. To porsjoner. Nyter øyeblikket. Fikk på tørre klær. Tok heisen ned igjen mens Elin og Ketil måtte gå.

Dagen etter fikk jeg min svarte t-skjorte og blir tatt bilde av sammen med de andre tøffingene, 7 år etter at jeg fulgte Øyvind på hans første Norseman Xtreme Triathlon.

En ting er sikkert: ingen kommer til Gaustatoppen uten en godt support-crew. Elin og Ketil skal ha all ære for at jeg fikk en så fin debut i Norseman. Denne dagen gjorde mannskapet halve jobben!

142 i snittpuls, og har forbrent 12000 kalorier...