Resultatet av å velte på sykkel var et bristet ribbein som var h.... vondt de første dagene. 9 dager etter var det Stockholm Halvmaraton. Reiste sammen med Per David. Surret bandasje rundt brystet, tok en paracet og stilte til start. Med kompresjonsstrømper. Traff Espen R. før start, hyggelig kar. Det gikk bra helt til 19 km da det ble full krampe i begge bein. Måtte gå inn. Ikke my finest hour. Gutta fra Marathon Photos har fanget øyeblikket. Lå an til ca 1.30 på 19 km, men labbet i mål på 1.36:47. Turen tilbake til hotellet (en liten kilometer) er noe av det mer smertefulle jeg har opplevet. Bena var brokkoli og jeg gikk museskritt. Svenskene på ettermiddagstur i byen så på meg med merkelige og trøstende blikk...
I ettertid synes det klart at jeg har drukket altfor lite - stort sett kaffe, det i tillegg til at å løpe hardt med smerter nok ikke er noe sjakktrekk i forhold til å unngå kramper. Voksenopplæring.
Lærdom: Drikke nok! En lang dag, flytur, to kopper kaffe og påfølgende halvmaraton er ikke spesielt lurt. Ikke bare lurt å løpe med skade heller, kan fort pådra seg annen moro. Og nå skjønner jeg hvordan de gutta som står og tøyer ut 100 meter før mål har det. Skal slutte å klaske de på ryggen og skrike "kommigjenaaaikkelangtigjeeeennååå!!!" når jeg løper forbi. Det er faktisk utrolig irriterende. Gutta VET at det ikke er langt igjen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar