Houmsrunden og småtroll

Han må ha sittet klar på en grankvist der den smale veien slynger seg ned fra Houmsbygda og ned mot fylkesvegen. De er flinke til å plukke sine ofre og finne det presist rette tidspunkt disse krabatene. Nesten umulig å merke at de lander når man ligger oppunder makspuls og har vondt i hele kroppen. "Hei du", sa stemmen vennlig. "Hør litt på meg nå."

Houmsrunden er vinterløpskarusellen Snøkutens tredje løp. 11.4 kilometer i vintermørket gjør løpet til Snøkutens tøffeste utfordring. Etter en flat start på halvannen kilometer krabber løypa jevnt og trutt oppover i nærmere fem og en halv kilometer uten nevneverdige avbrekk. Den brutale bakken kan bringe selv den beste over grensa til syre og åndenød. På toppen av løypa er det en flott utsikt til sju prestegjeld, men tårer, sikkel og sure bein gjør det umulig å nyte utsikten i fulle drag. Neste kilometer faller kraftig gjennom nevnte skogsområde. Ute av skogen gjenstår tre raske kilometre på islagt fylkesvei før målstreken kan krysses på skoleplassen på Kirkekretsen skole.

Demotivator fra Houmskogen.

Jeg merket ikke at han satte seg på nakken min. Landingen må ha vært fjærlett. Ut av skogen og inn på fylkesveien lå jeg rett bak min konkurrent. Vi hadde fulgt hverandre hele løpet, og vekslet på å trekke hverandre opp de seige bakkene mot Houmsbygda. 

”La ham stikke”, fortsatte stemmen tett inntil øret mitt der jeg kjempet for å holde ryggen til konkurrenten min bortover de slake flatene før fylkesveien begynner å falle de siste kilometrene mot mål.

”Du ligger på femteplass, og det er jo kjempebra!” skrøt stemmen. Jeg lyttet, mens jeg gjorde meg så liten som mulig i den kraftige motvinden og krøp sammen bak ryggen til han foran.

"Han virker sterk", sa stemmen etter en liten stund. "Se så lett han løper og hør hvor uberørt han puster. Ikke overraskende, han er jo endel sprekere enn deg !"

Jeg lyttet. Pinadø - dette klarte jeg ikke. Jeg hadde vondt - skikkelig vondt. Musklene brant. Leddene skrek. Kjente hjerteslagene helt opp i ørene. Rettet meg opp og kjente at motvinden tok tak. Plutselig var jeg tre meter bak. 4 meter. 5 meter.

"Helt greit..!", ropte stemmen. "Det er ingen rett bak så du kan ta det rolig til mål! Løp kontrollert - tenk på teknikken! Ikke press deg, da kan du trene ei kvalitetsøkt allerede i morgen eller overimorgen !"

Alt stemmen sa virket fornuftig.

Avstanden holdt seg til vi nådde krysset der vi kommer ut fra Kaashagarunden - halvannen kilometer fra mål. Mulig at skulderkameraten hadde et uoppmerksomt øyeblikk og falt av. Det kan også hende han rett og slett blåste bort.  Stemmen forsvant ihvertfall i noen øyeblikk.

På noen steg var jeg oppe i ryggen på konkurrenten min. Kom opp på siden og oppfattet at hodet hans bikket tungt fremover for hvert steg. Han var sliten - og mer sliten enn meg! I et øyeblikks galskap klinket jeg til og økte farten. Han sa noe jeg ikke oppfattet i vinden - og slapp! Lyden fra trinnene hans ble raskt svakere bak meg. Skinnet fra hodelykten hans ble stadig blekere idet avstanden økte nedover mot Kirkekretsen skole.

...

I veikanten krabbet den lille rakkeren seg på beina og børstet av seg snø og sørpe. Han plirte med smale øyne etter  de to løperene som forsvant ut av syne rundt svingen - den ene litt foran den andre. Med et tynt smil labbet han tilbake mot skogen. Måtte jobbe mer med både timing og stemmebruk. Kveldens skuffelse ville snart være glemt. Han lo stille for seg selv. "Neste gang, Jan Olav. Neste gang...".

Reportasje og resultater fra Snøkuten 13 desember